Godt at det er så mange ting man kan klare seg uten. (Sokrates)
Da jeg gikk på videregående skole (i forrige årtusen), hadde jeg en lærer som var litt utenom alle andre. Hun gikk sine egne veier, både faglig og pedagogisk, som ingen andre lærere før henne hadde gjort. Det gikk ikke en dag uten at hun overrasket oss med faglige utfordringer, som lå langt utenfor pensum og lærerplan. Kreative krumspring var ikke bare noe som kunne forekomme, snarere noe vi måtte lære oss å leve med. Dette var som oftest spennende, men det kunne også være ganske frustrerende og til tider utrolig enerverende. Etter en sen natts pugging til en prøve, kunne hun overraske oss neste dag med å si; “Nei, vi dropper den prøven i dag, dere. La oss heller ta en debatt om temaet!”. Vi ble etterhvert vant til å vente oss det uventede, noe som gjorde at vi som elever måtte være årvåkne. Ja, det skjerpet oss, faktisk. I kraft av sin motivasjon ble hun et incitament til å gjøre en ekstra innsats, og yte det beste utfra egne potensial. Det kjæreste jeg har tatt med meg fra denne læreren er gleden over språket. Ordene. Som fremmer tankene. Følelsene.
Ett nytt fremmedord ble skrevet på tavlen hver morgen. Betydningen skulle vi kunne ved endt skoledag. “Det ligger i ordet!”, hører jeg fortsatt hennes stemme si. “Snu på det, del det opp, så skjønner du det!”, sa hun alltid. Ofte så stemte det, selv om noe også måtte forklares og læres.
Jeg har båret med meg dette videre til mine egne barn. Nysgjerrigheten til ord. Prøver å lære bort viktigheten av at vi har et rikt språk. Som bør brukes. Alle ordene. Ikke bare de lette, men også de vanskelige. Som kan fylle tomrommene. Det er derfor ganske morsomt når jeg bruker et ord som de kanskje ikke forstår med én gang. I det jeg åpner munnen for å svare kommer det gjerne kjapt; “Ja, jeg vet, mamma. Det ligger i ordet!”.
Leave a Reply