I følge Operaen sies det at Giselle er for balletten hva Hamlet er for teatret. Det kan jeg samtykke i på det sterkeste. En fantastisk opplevelse i Operaen i går kveld. Abonnementet mitt gav meg enda en flott opplevelse. Så hvis du vil ha romantikk, sødme og vemod, skjønnhet og åndelig sjeledryss, skal du se Giselle.
Jeg hadde for anledningen tatt på meg Noa Noas underskjørt i tyll for å føle meg litt som en ballerina. Det gikk jeg i grunnen glipp av de 14 årene jeg danset klassisk ballett. Så mange år tok det før jeg forsto at denne kroppen ikke var bygget for fart og spenning, pas de deux (les dans for to) og piruetter. Ok, jeg kan jo ikke ha vært helt bak mål siden jeg tok eksamen i alle gradene hos The Royal Ballet, sågar med Honours den siste gangen. Tror at min ballettlærer ikke forsto hva hun gikk glipp av. Uten protester tok jeg likevel alle roller utdelt med et smil selv om de lignet mer på statister i et dårlig besøkt teaterstykke på østkanten i London, enn noe som tilhørte en ballettforestilling.
Jeg vokste opp i en tid da foreldre var mer tak-over-hode-og-mat-på-bordet-foreldre, enn nåtidens døgnservice-engasjerte-i-alle-barnas-aktiviteter-og-støtteundervisnings-foreldre. Det var derfor en meget stor begivenhet den dagen min mor og direktørpappa tok seg tid fra sin hektiske hverdag og stramme tidsskjema til å komme å se sin datter opptre i en forestilling på teatret. For å gjøre det hele ekstra spennende hadde jeg holdt det hemmelig for mine foreldre hva min danserolle skulle være. Forventningene deres var jo dertil skyhøye. Skuffelsen var nok proposjonalt like stor da teppe gikk opp og de ikke fant sin datter i hovedrollen iført ty-tyskjørt og tåspiss-sko.
Det tok min far noen år før han klarte å fortelle sin egen reaksjon da han, etter nøye leting, fant sin datter iført åletrang, grønn tricot, dekorert som et tre. Han hadde satt IFA-pastillen i halsen og måtte skjule latteren i et lommetørkle. Jeg derimot, sto på scenen utrolig stolt over mine stødige fottrinn og eikebladbesatte hette.
Man skulle tro at jeg er preget av opplevelsen da min far fortalte meg “sannheten” om forestillingen, men neida jeg klarte å forklare ham om den viktige betydningen av å besette de usynlige rollene såvel som de store.
Min far fikk aldri oppleve sin datter med ty-tyskjørt og tåspiss-sko. Dessverre? Kanskje ikke. Men, mine armbevegelse som et tre i bris, kuling og storm skal det godt gjøres å toppe! Ha en deilig (balletfri?) helg!
Hilsen Anette Willemine
Leave a Reply