“Av de mange nådegaver som vi mennesker er utstyrt med, er det ingen som yter så meget som vår evne til lengsel. Intet er uoppnåelig eller utilgjengelig for vår lengsel”. (Karen Ewald)
I dag våknet jeg opp til en rosa dag. Ikke at jeg svever på skyene, snarere at jeg ser verden gjennom rosa briller. Litt naivt, litt lett og litt overfladisk. Slik at jeg kan lage meg en forestilling om at alt der ute er enkelt og bekymringsløst. Jeg trenger slike dager, har jeg funnet ut. Til å ta en pause fra alle må, bør og skal. Pause fra det som er vanskelig eller vondt. Pause fra å tenke på hvordan den urolige kloden vår er akkurat nå.
Verden kommer inn i stuen min hver dag gjennom aviser, radio, nett og tv. Alt blir så nært, så overveldende, og får meg til å tenke på at jeg skal være glad og takknemlig for hvor godt jeg har det i min verden. Å forholde seg til kontrastene til hvordan vi mennesker lever så ulikt i land og verdensdel er noe jeg tenker på hver dag. Min verden blir en klisjé i forhold til hvor vanskelig andre strever akkurat nå. Maktesløsheten over å ikke kunne hjelpe eller bidra for at deres hverdag kan bli bedre, er frustrerende.
Det jeg derimot kan er å lære mine barn forståelse av og respekten for andre menneskers levesett, enten det er selvvalgt, påtvunget eller styrt. Å kjenne at en er ansvarlig for sitt eget liv, og hvordan leve det best mulig ut i fra de forutsetninger som er gitt en i livet, er noe av det viktigste jeg kan velge å gi de. Så håper jeg også at de vil se at det greit, og til og med viktig, å sette på seg rosa briller og se verden i et rosa lys. For det er mange rosa nyanser der ute også. Det gjelder bare å evne å se dem.
En rosa dag ønskes dere alle!
Klem,
Anette Willemine
Foto: SUNHOME
Leave a Reply